Ole Bulls bue

Mandag 28. november ble det holdt en liten seremoni i Blumenthalrommet i KODE 3. Grunnen til feiringen var at KODE nettopp har ervervet en helt spesiell bue som har tilhørt Ole Bull. Familien Bull var representert ved Schak Bull, og fiolinisten Peter Sheppard Skaerved demonstrerte den fantastiske buen for de tilstedeværende. I den forbindelse intervjuer vi direktør ved Komponisthjemmene Sigurd Sandmo om Ole Bull og hans bue.

Denne berømte buen har jo vert eid av familien Bull i mange år. Og vi på KODE er jo svært glade for å ha skaffet oss den eneste kjente forlengede buen som kan tilskrives Ole Bull. Stemmer det at buen er laget av den berømte fiolinmakeren Pierre Simon i Paris? Hvem var Simon og hvorfor er han fremdeles berømt i dag?
–Ja, alt tyder på at denne buen kommer fra den berømte Pierre Simon (1808-1881). Simon arbeidet tett med fiolinmakeren Jean Baptiste Vuillaume (1798-1875), som var en nær venn av Ole Bull og som produserte flere fioliner i samarbeid med Bull fra slutten av 1840-årene. Ole Bull var som vi vet veldig opptatt av å utforske og utvikle fiolinens muligheter. Han eksperimenterte eksempelvis med flatere stol, kjøpte stadig nye instrumenter og var selv interessert i fiolinbygging.

–I miljøet rundt Simon og Vuillaume har Bull funnet inspirerende medspillere. Simon har vært i stand til å lage en bue som har vært kraftig nok til å ikke brekke under hard bruk, og samtidig stiv nok til å lystre Bull fullstendig. Selv om buer er forbruksvare med kortere levetid enn fioliner, særlig om de spilles hardt, regnes mange av Simons buer for å være helt enestående for dagens toppfiolinister.

Denne buen er altså 4 cm lenger enn en vanlig bue. Har dette noe å si for fiolinspillingen?
–For de fleste fiolinister vil en ekstra bue bli tung og lite hensiktsmessig. 4 cm gjør buen noen gram tyngre, og balansen oppleves annerledes. Lengden får også konsekvenser for armføringen, og for vinkelen på fiolinen. Det er altså gode grunner til at alle andre buer er litt kortere. Ole Bull kunne få maksimalt ut av en lang bue nettopp fordi han var en høy og veltrent mann med svært god fysikk. Han hadde trent styrke, bevegelighet og teknikk siden han var veldig ung.. Denne buen er altså en fantastisk verdifull og viktig gjenstand for å forstå hvem Ole Bull var, hvordan han faktisk spilte, og hvordan han fremsto på scenen. Med sin forbløffende teknikk, høyreiste skikkelse og den lange buen i en kraftig og voldsom høyrearm, «en jernarm», skrev noen, må han ha vært en opplevelse å se på.   

–Rent teknisk ga buen noen helt konkrete muligheter. For eksempel kunne han øke hastigheten på strøkene, og han hadde også en fenomenal staccatotenkikk (der buen hopper på strengene), med opp mot 150 staccato-toner på ett strøk. Få, om noen, har gjort ham dette etter. Den kan også ha gitt en rikere klang, og kanskje også enda mer lyd i hans kraftigste konsertfioliner.

Vil du si at KODE nå har den komplette samling av Bulls fioliner og buer?
–Denne buen er for oss den mest fantastiske av alle buer, og den er helt sentral for forståelsen av hva slags fiolinist Ole Bull var, både fysisk, teknisk og på scenen. Den har stor verdi som en Simon-bue, men først og fremst i kraft av å være den eneste som kan føres tilbake til Ole Bull personlig.

–Ole Bull eide mange flotte fioliner gjennom sin karriere, kanskje mellom 30 og 40. KODE har noen få eksklusive i sine samlinger. Den berømte Gasparo da Salo fra 1562, som til vanlig er utstillt på KODE 1, og som Ole Bulls enke bestemte det aldri mer skulle spilles på, har en helt egen skjønnhet. Videre har vi på Lysøen den kraftige Vuillaume-fiolinen fra 1848, og den vidunderlige Guaerneri del Gesú fra 1734, som er deponert fra Universitetsmuseet. Det vil alltid være noen flere fioliner museet vil ønske å sikre seg, men samtidig er det jo slik at de virkelig gode strykeinstrumentene ikke er som andre historiske gjenstander. Over fire hundre år gamle fioliner kan være bedre enn noensinne. Derfor er det både fascinerende og riktig at mange av Ole Bulls fioliner fremdeles er i daglig bruk.

Hvordan har museet fått tak i buen?
–Det er en lang og fascinerende historie. Den ble gitt av Ole Bulls sønn Alexander til Bulls nevø Schak Bull (som senere ble arkitekt og blant annet tegnet Troldhaugen) og har vært i slektens eie i alle år siden. Først i 2001 ble den gjenoppdaget som den eneste av de berømte lange buene, og nydelig restaurert av den tyske buemakeren Daniel Schmidt, De siste årene har museet jevnlig vært i kontakt med Schak Bull den yngre, som nå lar KODE kjøpe buen til en pris som er rimelig og trolig lavere enn den ville vært på et åpent samlermarked. Vi er voldsomt takknemlige for dette. Buen er en nasjonalskatt, en fantastisk del av historien om norsk kultur som erobret verdens største scener på 1800-tallet.